I was in love – yet I got my heart broken

There was a time when I was younger, more naive and less precautious person. Back when life seemed so much more predictable, controllable and somewhat easy to plan and figure out. The confidence and courage that I felt back then was so strong I practically felt invisible. It was then that I got involved with a group of people from different parts of the world to perform an extraordinary task. But ack, I was not ready. Although, none of us may have never been ready. Yet, we did what we could and what we did, we loved. We sought, we fought, we conquered, we succeeded and yes, we failed too.

I failed. It wasn’t the first time that I came up short to something but it was definitely one of the most painful. The activities, the goals that I’ve set, were one of the most ambitious BHAGs I’ve ever had. Thus when the axe fell down, and my short comings were found, the pain was harsher than any pain I’ve ever felt. Thereafter, I’ve found myself in a state of sadness, then denial, shock, shame, anger, pity, confusion and at last contemplation.

Life moved on but it was never the same. Time passed by quickly and I found myself doing normal things like going to school, then work and most of the times, I’d even hang out with some friends. Still, there was something missing. I felt this gaping black hole, that was draining my energy, what little I had of motivation. The fight was on, or so I thought. I had nothing. Or did I?

So I drifted for some time. Let things go. Life continued on. Days passed. Weeks. Then months. One day I stopped thinking, started writing more of the thoughts down on pieces of paper. Some days, I could just sit there, think, wait and slowly come to an understanding of the recent events. Perhaps there were too many thing happening at such a short period of time, and perhaps I was too slow to figure it out? Too slow to adapt. I reminisced about the good times and squandered about the bad times. At the end of the day I’ll find myself coming into terms with how the things occurred.

Then suddenly the daily life became exciting again. The colors became more vibrant and the birds chirping sounded less annoying. I found myself doing something like what I did before but something more suitable to my style. I realized back then, when I was younger, more naive and less precautious person, the emotions I felt were a kind of love but more of a crush than an everlasting one. So I reached this point of reflection and found my self wondering – was it real then, the things that I did, the emotions that I felt, the relationships that I built? Then I questioned myself – does it really matter? It happened, I lived through it and loved every bit of it while it was going on. At some point, I was sold out short, but I got the experience of a lifetime and more insight about the world.

The ramblings could go on and on and on. It could be never ending. Is this how it’s like to fall out of love? I loved what I did and got to do it for some time. Then I was advised to retire and found myself heartbroken. It was heart-wrenching because I was still in love. Luckily time healed the wound and I got over it after some time. Still the time that I spent when I was walking in a daze, with rosy glasses on and a heart like a lion would be on my heart for the rest of life. Those memories and lessons are something I hold high regard. I wouldn’t give it for anything in the world. That love was sweet. Then it became bittersweet and not soon after a dot to be connected with other loves. *sigh*

En vanlig dag på AIESEC-kontoret

Klokken tikker og viser tiden. Det er ti over ti på morgenen og jeg sitter inne på AIESEC kontoret på Paviljong 9 for å få litt fred og ro slik at jeg kommer i gang med leserinnlegget. Jeg sjekker planen for dagen og oppdager, til min store overraskelse, at jeg har faktisk fulgt det etter punkt og prikke. Mailen er sjekket og besvart. Jeg har kontaktet en intern angående hytteturen neste helg og fått oversikt over hva vi skal ta opp på møtet i morgen.

 

 

Dette er helt nytt for meg. Rutine var noe som jeg avskydde før. Det virket kjedelig, firkantet og sløvt. Slik er det ikke nå lenger. Nå er dagene lange, jeg står opp tidlig om morgenen og legger meg sent på kvelden. Likevel så er det en følelse av tilfredshet og lykke som blir med meg enten jeg lå våken eller sov.

 

 

Ett og halvt år siden så var hverdagen en sammensetting av skole, jobb, og veldig lite sosial liv. Jeg gjorde det jeg måtte som student. Forelesningene, gruppetimene, lekser og diverse gjorde jeg, men følte at det kom lite ut av det. Det måtte da være litt mer med livet enn dette her, tenkte jeg.

 

Så kom en dag hvor vi fikk besøk fra en studentorganisasjon AIESEC, midt i en forelesning. Det virket interessant, internasjonal kultur, ledelse og karriere utvikling var noen av de tingene som virket interessante. På slutten av dagen sendte jeg en påmelding til AIESEC. Ikke lenge etterpå ble jeg intervjuet og invitert til å komme på et seminar. Det virket så seriøst, så profesjonelle tenkte jeg. – De er jo bare studenter sånn som meg. Hvordan får de det til? Nysgjerrigheten grep tak i meg. Nå, ett og et halvt år senere har jeg deltatt på 9 konferanser og seminar både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

 

 

Hva er AIESEC? Hver gang jeg får dette spørsmålet så blir jeg både glad, ekstatisk og panisk alt på samme tid. Interessen setter jeg stor pris på for den gir meg mulighet til å dele min historie. Samtidig blir jeg litt stresset for jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Det er så mye å fortelle.

 

 

AIESEC er verdens største student organisasjon. Det er en ungdoms organisasjon for studenter ved høyere utdanning mellom 18 og 35. Kjernen i organisasjonen er å tilby et plattform for de unge til å utforske og utvikle deres leder kompetanse i et internasjonalt miljø. Det er mye kultur, teori og reising, og jeg elsker det.

 

 

Det ligger mye arbeid og enda mer kjærlighet i det jeg gjør i AIESEC, noe som både jeg og mine kollegaer setter stor pris på. I dag er vi et team på fem og kun damer, foreløpig. Om ikke lenge, omtrent to uker faktisk, så vil vi få våre nye medlemmer sammen med oss. Da blir det mye å sette fingeren i igjen, og jeg gleder meg.

 

Målet i år er å sette AIESEC ved Universitet i Stavanger på kartet ved å bli offisielt. For å gjøre dette så må vi oppfylle kravene som ble satt opp av det høyeste organet i AIESEC. Kravene som følger er å sende ut to medlemmer, som er studenter eller nyutdannede, i arbeid i utlandet, og å ta inn to medlemmer fra utlandet som skal settes i arbeid her i lokal området. Halvparten av kravene er oppfylt. Vi har sendt to medlemmer til India og Elfenbenskysten. Nå gjelder det å få samarbeid med bedrifter for å ta in ansatte gjennom AIESEC. Her ligger utfordringen.

 

 

Klokken er kvart på elleve. Innlegget ble visst lengre enn jeg trodde, men det er nesten ferdig. Det er fremdeles så mye å fortelle. Så mange historier, minner og erfaringer. Jeg har på følelsen av at jeg har vokst når jeg ser tilbake. Nå kan jeg faktisk styre meg selv og vente til neste gang jeg får mulighet til å fortelle mer.

 

I dag sitter jeg på kontoret som leder for styret i AIESEC UiS. Det har vært slitsomt til tider, men nå har jeg et bra og kompetent team å samarbeide med. Det er mye arbeid og mye kjærlighet i det jeg gjør i AIESEC UiS. Bak dette ligger det en ganske enkel forklaring. Jeg har fått mer tilbake i forhold til hva jeg har gitt og gjort i AIESEC. Jeg har lært å kjenne mine grenser, men jeg har også lært å strekke og trå til for å oppnå et mål når sjansen byr seg. Sammen med meg og mine andre medlemmer så skal AIESEC UiS strekke seg langt og nå målet om å bli en offisiell lokal komité.